«Kompassen – en livsnødvendighet»

Kompassen ombord var et av de viktigste hjelpemidlene de hadde og Lukkassen hadde stor

respekt for at dette ikke skulle påvirkes slik at kursen ble feil.

Alsten var på tur fra Alsøyvågen og på turen hadde de fått med en stor sementblander på

dekket. Lukkassen var skeptisk til at «jernskramlet», som han kalte det, skulle få kompasset til

å vise feil. «Kjæm dæ en snyærling no, så veit vi ikje ke vi e hæn», sa han.

På Husby sier skipper Tysnes at «No tar vi sementblainarn å sætt i romme så ikje hain

Lukkassen ser dein».

Klar for avgang fra Husby spør Lukkassen etter blanderen, om stymannen svarer at de har satt

den i rommet. Lukkassen svarer da «Kefførr dæ – dein ska jo bærre te Nordøyvågen».

(Man skulle altså ha seg frabedt å framstå som pysete).

Fortalt av Odd Bergesen og Kjell Tysnes, ført i penn av Lillian B. Tønder.

Odd Bergesen mønstret på flåten den 18.05.1955. Han tjenestegjorde som matros i 19 år før

han overtok som restauratør, som ble hans yrke de neste 19 år, til han mønstret av i 1992 etter

38 år i selskapet.

Kjell Tysnes mønstret på flåten i 1962 og var styrmann de 6-8 første årene. Deretter mønstret

han som skipper, og skipper ble hans yrke til han mønstret av i 1991 etter 30 år i selskapet.

Minnene er mange og historiene også, de fleste er morsomme på grunn av dialekten og den

Nord-norske humor. Jeg har forsøkt å forklare historiene slik at de som mangler vår dialekt

kan ta poengene. Alle historiene er sanne.

Det var mange ”originale” personer rundt i landet i veldig, veldig gamle dager, følgelig også

noen i Det Helgelandske Dampskibsselskab.

Man kan trygt si at en av dem var kaptein Falk.